Hovedprinsippet i all grafikk er den samme; et motiv blir først preget på en trykke-plate. Deretter blir motivet overført til papiret ved at trykkeplaten, innsatt med farge, sendes gjennom en presse. På denne måten kan grafikeren trykke flere eksemplarer av samme motiv. Trykkeplaten kan være av ulike materialer. Det mest vanlige er metall, tre eller stein.

Grafikk er imidlertid langt mer enn en kunstnerisk reproduksjonsmåte. Den gir også rom for en lang rekke kunstneriske uttrykk som er særegne for grafikk. Den finnes også en lang rekke ulike grafiske teknikker. Vanligvis blir de grafiske teknikkene inndelt i tre hovedgrupper: dyptrykk,høytrykk og plantrykk.

I denne artikkelen vil vi beskrive de viktigste kjennetegnene ved de ulike grafiske teknikkene. Grafikk er et krevende håndverk og mange kunstnere bruker profesjonelle trykkere når de lager sin grafikk. Vi har imidlertid besøkt Norske Grafikeres Verksted (NGV), et kollektivverksted på Helsfyr i Oslo. Her lager kunstnerne trykkene sine selv og vi har bedt noen av dem som arbeider ved verkstedet om å demonstrere hvordan de jobber med grafikk. Vi tar ikke sikte på å presentere alle sannheter om grafikk, men forhåpentligvis gi et innblikk i en spennende kunstnerisk uttrykksform.

I dyptrykk preges trykkeplaten slik at motivet blir liggende i fordypninger i platen. Det vanlige er å bruke metallplater til dyptrykk. Grafikeren lager fordypninger, enten ved å risse direkte i platen, eller ved å etse metallet. Etter at motivet er preget på metallplaten, blir platen satt inn med farge slik at alle fordypningene som er laget i platen, blir fullstendig dekket med farge. Når platen deretter blir sendt gjennom dyptrykkspressen blir fargen, på grunn av hardt press, hentet opp fra disse fordypningene og overført til papiret - derav navnet dyptrykk. Koldnål, kobberstikk, mezzotint og ulike etseteknikker er de mest kjente av dyptrykksteknikkene.

Koldnål er den av dyptrykksteknikkene som krever minst utstyr, og som i prinsippet er enklest å utføre. Grafikeren risser rett og slett motivet ned i en kobberplate med en koldnål - en spiss nål av metall. Vanligvis brukes det kobberplater til koldnålsarbeider, fordi metallet er mykt og lett å arbeide med. Når koldnålen skjærer ned i platen, blir snittet i platen ikke helt rent. Det blir gjerne stående igjen en oppfliset kant på begge sider, langs selve snittet. Det er vanskelig å se disse kantene med det blotte øyet, men det vil feste seg litt farge her under trykking, i tillegg til selve fordypningen etter risset. Streken i koldnål blir på grunn av dette uten skarpe konturer. På samme måte som ved koldnål risser grafikeren i metallplaten under arbeidet med et kobberstikk, men kuttet i metall- platen er forskjellig. Teknisk sett blir motivet skjøvet frem i kobberstikk, forteller Leong Vá. Leong Vá er fast bruker ved NGV og tilbyr ofte kurs i dyptrykk i disse lokalene. Han forteller at i kobberstikk skyver grafikeren nålen framfor seg, slik at metallet blir skjøvet opp for nålen, eller stikken, som det heter på fagspråket, i syltynne remser. Dersom det blir stående igjen rester etter snittet på kantene, skal disse fjernes slik at snittet blir helt rent. - Teknikken har nesten et mekanisk preg, sier Leong, - de rette linjene blir virkelig rette. Kobberstikksteknikken benyttes relativt lite i moderne kunstneriske arbeider, men har i historisk sammenheng hatt stor betydning.

Mezzotint er en annen av de eldre gra-fiske teknikkene. Ved å bruke denne teknikken kan grafikeren lage sammenhengende fargeområder, felter eller flater, ikke bare streker. Dersom grafikeren vil lage et sammenhengende fargeområde ved bruk av en metallplate, nytter det ikke å bare valse inn en glatt kobberplate med farge og trykke denne. En glatt kobberplate gir usikre trykk, og det er umulig å kontrollere farge mengden eller lage valører. Mezzotint-teknikken løser dette problemet ved at platen rett og slett blir finhakket - under et forstørrelsesglass ligner en ferdighakket mezzotintplate litt på en spikermatte, men spikrene er butte i enden. Under trykkingen vil fargen finne feste rundt hundrevis av små forhøyninger i platen. Det ferdige trykket får en meget kompakt, sammenhengende fargeplate - en mezzotintplate trykket i sort, blir så svart som det omtrent er mulig å få til i grafikk.

Dersom grafikeren ønsker å lage et motiv på platen, eller ha lysere felter, skaver grafikeren vekk noe av opphakkingen; "spikrene" gjøres kortere og vil samle mindre farge under trykking. De områdene av platen som skal være helt uten farge, blir ved hjelp av skaving og polering tilbakeført til den opprinnelige glattheten i kobberet. På disse helt glatte områdene vil det bli partier uten farge i det ferdige trykket. Mezzotint egner seg svært godt for bilder hvor det er viktig med nyanser og myke overganger mellom sammenhengende fargefelter. Markante lyseffekter og skyggevirkninger hører derfor med blant mezzotintens ti-på-topp motiver i det som finnes av moderne arbeider med teknikken.

Etseteknikkene skiller seg fra de øvrige dyptrykksteknikkene ved at det brukes syrebad til å etse fordypninger, i stedet for å lage ulike riss eller lignende i metallet. Ved streketsning blir hele metallplaten først dekket med en grunning - de grunningene som brukes ved etsing er spesialstoffer som ikke oppløses når metallplaten senere legges i syrebad. Grafikeren risser streker i grunningen, ikke i selve platen som i kobberstikk og koldnål. Metallet blir stående udekket i disse linjene, og når platen legges i syrebad vil det etses streker ned i selve metallet.

Akvatint er en annen etseteknikk som brukes mye for å lage sammenhengende fargefelter. Teknikken bygger på de samme prinsippene som mezzotint, men i stedet for å hakke fordypninger i metallet, blir platen dekket med ørsmå harpikskorn. Harpikskornene brennes inn i metallet, men de vil ikke dekke platen fullstendig - det blir stående igjen udekkede metall-områder rundt harpiksen. Syrebadet etser sterkest på disse udekkede metallområdene. Det oppstår fordypninger i platen rundt harpiksen, og her kan fargen finne feste under trykking. Dersom det ferdige trykket skal ha et motiv eller ufargede felter, blir platen dekket til på de områdene som ikke skal ha farge - etter at harpiksen er brent inn i platen. Syren vil kun etse på de delene av platen som ikke er dekket til. Fargen på det ferdige trykket blir lysere eller mørkere avhengig av hvor lenge platen ligger i syrebadet. Det samler seg under trykking mere farge i dype streker eller dypt etsede akvatintområder. Metallplaten kan også tas opp av badet i løpet av etsingen, slik at grafikeren kan dekke til noen av strekene eller akvatintområdene med grunning. Platen kan så legges tilbake i syren for å etses videre på det metallet som fremdeles er udekket. Dette gir ulike etsedybder i platen, noe som igjen gir valører av fargen i det ferdige trykket.

Metoden for å trykke bilder i dyptrykk er omtrent den samme, uansett hvilken teknikk grafikeren har brukt i arbeidet med å prege platen. Først blir hele metallplaten dekket med farge. Deretter tørkes det meste av fargen bort igjen. På denne måten får grafikeren samlet opp farge først og fremst i de fordypningene han eller hun har laget i metallet. Vanligvis vil det ligge igjen en svak aning av farge på de områdene av platene som egentlig skal være ufarget. Hvor mye som blir igjen, avhenger litt av hvordan grafikeren velger å jobbe med platen. Det er mulig å få fjernet all farge fra overflaten av platen. Etter at platen er satt inn med farge, blir den lagt på pressen for trykking.

Når grafikeren skal lage et flerfargetrykk, lages en plate for hver farge. Motivet må da males opp mellom platene, alt etter hvilken farge det skal trykkes i. Trykket settes sammen ved at metallplatene blir trykket nøyaktig oppå hverandre. Trykket oppå hverandre, gir to metallplater, bortsett fra de rene fargene, også en tredje farge. I tillegg vil en farge på en kobberplate kunne variere fra det aller lyseste til det mørkeste, avhengig av hvor mye farge som er samlet i fordypningene. Det er derfor mulig å lage et trykk med flere forskjellige farger og mange nyanser bare ved å bruke to plater.

Høytrykk er den andre hovedgruppen innenfor grafikk. Motivet lages i høyden av trykkeplaten. Under innvalsingen av farge, før trykking, vil fargen legge seg på de høyeste områdene av platen, og ikke ned i fordyp-ningene, som i dyptrykk. I prinsippet kan et hvilket som helst materi-ale brukes til høytrykk. På NGV jobbes det mye med tresnitt og linoleum. Den vanligste arbeidsformen i disse materialene er at grafikeren kutter bort fra platen de områdene som ikke skal trykkes eller på annen måte inngå i motivet. På samme måte som i dyptrykk brukes det vanligvis én plate pr farge ved trykking av flerfargetrykk. Det er egentlig rent praktiske årsaker til dette - fargene vil lett blande seg ukontrollert og komme borti hverandre dersom samme plate settes inn med flere farger.

Den siste hovedgruppen er plantrykk. Plantrykk innebærer, som navnet indikerer, at det ikke er høydeforskjeller i den platen som brukes til trykking. De viktigste formene for plantrykk er litografi og silketrykk. På NGV brukes kalkstein under arbeidet med litografi, men det er mulig å bytte ut steinen med spesialbehandlede metallplater. Litografi bygger på en slags kjemisk prosess. Grafikeren tegner først motivet på steinen med et fettholdig kritt eller fettholdig tusj. Etter at tegningen er ferdig, blir steinen etset med en svak syreløsning. I løpet av etsingen blir det laget et avtrykk av tegningen i steinen. Det er da ikke tegningen, men fettet som fester seg i materialet.

Når steinen valses opp med farge før trykking, vil fargen kun feste seg på de delene av steinen hvor det er tegnet - det vil si der det finnes fett. For å få til dette, må litosteinen holdes konstant fuktig - med vann - under trykking. På den fuktige lito-steinen legger det seg et vannlag der det ikke er fett - der det ikke er tegnet. Dermed fester ikke fargen seg på disse områdene under innvalsingen. Der det er fett, vil imidlertid fargen finne feste. og grafikeren får på denne måten frem det motivet som er tegnet med fett og kan trykke dette.

Norske Grafikeres Verksted er først og fremst et verksted for de tradisjonelle grafiske teknikkene slik disse er presentert i denne artikkelen. Etterhvert har imidlertid også enkelte av kunstnerne ved verkstedet begynt å ta i bruk den stadig lettere tilgjengelige datateknologien. Det er fullt mulig å lage bilder i datamaskinen ved hjelp av ulike typer programvare for deretter å overføre motivet til trykkplaten ved hjelp av fotografiske teknikker. Trykkplaten kan deretter trykkes på tradisjonell måte, for eksempel som et dyptrykk. Digitale bilder kan også skrives ut direkte på en skriver koblet til datamaskinen. Rent teknisk har digitalt genererte bilder som trykkes på tradisjonell måte samme holdbarhet som andre grafiske arbeider, mens det kan være litt usikkert hvor godt blekket fra datamaskinens skriver vil holde seg over tid. Kjøpere av kunst som er opptatt av verkets holdbarhet bør derfor forhøre seg litt hos selger ved kjøp av digitale bilder.

Mange grafikere velger å trykke lavere opplag enn det som teknisk sett er mulig. Opplagstallene kan variere fra noen få eksemplarer helt opp i flere hundre. De bildene som legges ut for salg i et opplag skal nummereres, og det må angis på trykket hvor stort opplaget er. Grafikeren må altså bestemme seg for hvor mange eksemplarer som skal selges, før trykkene selges. Numrene settes på trykkene tilfeldig og sier ingen ting om hvilken rekkefølge trykkene er laget i. Nummereringen er en kontrollordning som skal hindre grafikeren i å selge flere trykk fra opplaget enn det som er oppgitt. Når hele opplaget er trykket, skal trykkplate, eller motivet på platen, ødelegges, slik at det ikke senere kan lages flere trykk av samme plate.

NGV arrangerer stadig kurs i forskjellige grafiske teknikker. Det kreves ingen spesielle forkunnskaper, bare at man respekterer utstyret og miljøet i verkstedet. Man kan også leie seg inn i verkstedet for kortere eller lengre tid. Da må man kunne dokumentere at man behersker utstyret. Det gis også omvisninger til grupper og/eller skoleklasser etter nærmere avtale.

Nærmere informasjon kan fås ved henvendelse til

Norske Grafikeres Verksted
Fyrstikkalleen 17
0661 Oslo
Telefon 22 68 14 57

Gjengitt med tillatelse fra kunstforalle.no.

Artikkelen har vært publisert i bladet Kunst for Alle.
Gjengis med tillatelse fra forfatteren.

Her demonstrerer Leong Vá hvordan han i arbeid med kobberstikk skjærer ut fordypninger i en kobberplate. Han bruker en såkalt stikke til å skjære med. Kobberlaten er plassert på en lærpute. Når lærputen svinges rundt, beveger grafikeren samtidig kobberplaten. Dermed kan Leong endre skjærevinkelen uten å måtte løfte opp stikken. Slik unngår han uønskede brudd i linjene. Vi kan også se en liten slipestein. Stikkene må slipes jevnlig for å være sylskarpe.

Grafikeren kutter opp platen med en såkalt vugge, eller granérjern. Vuggen har et slags sagblad på eggen og blir faktisk vugget frem og tilbake over platen. Grafikeren starter i en ende av platen og flytter vuggen oppover hele platen med noen millimeters mellomrom. Så flyttes vuggen litt til siden, og hele prosesen gjentas. Slik blir hele platen kuttet opp med en mengde små forhøyninger i platen. Teknikken er svært tidkrevende.

Her ser vi en metallplate klar for syrebadet. Egil Midtsund har laget denne for å demonstrere akvatint. Først har han brent inn harpikskorn i platen. Deretter tegnet en blomst og noen blader med en grunning som ikke oppløses i syrebadet. Etsingen skjer på de områdene som er udekket og hvor det senere vil bli farge i det ferdige trykket.

Etter at platen er fedigetset, blir den rengjort og deretter satt inn med farge. Egil Midtsund ruller her opp farge på den platen vi tidligere har sett under etsing.

Etter at hele platen er dekket med farge, tørker grafikeren vekk fargen på overflaten. Da ligger det bare farge i fordypningene i platen, enten disse er etset eller risset inn i platen. Overflødig farge slås av med hånden.

Egil Midtsund tar en titt på det ferdige trykket etter at det har vært igjennom trykkpressen. Bladene er uten farge, og bakgrunnen er sort. Bakgrunnen ble tidligere etset i syrebad. Trykket blir speilvendt av det som er tegnet på platen.

Gro Hege Bergan i arbeid med en treplate som tidligere har vært trykket. Grafikeren jobber vanligvis videre med treplaten etter å ha tatt noen prøvetrykk for å korrigere detaljer. Fargen har lagt seg på toppen av platen under tidligere trykkinger. Vi kan skimte et vindu som er blitt skåret ut av platen, og som derfor ikke har fått farge.

Eksempel på fargetrykk i tresnitt trykket med kun en plate. Gro Hege Bergan benytter den såkalte «puslespill-teknikken» eller «Munch-teknikken» som hun også kaller den, fordi flere av Munchs fargetresnitt er laget på denne måten. Til slutt blir alle delene satt sammen igjen som i et puslespill og trykket under ett.

Trykkeplaten her er laget av linoleum. Ingegjerd Dillan har klippet ut former i linoleum og limt dem opp på en plate for å skape en helhetlig komposisjon.

Det ferdige trykket.

Berit Østeng viser hvordan hun maler et motiv på en litostein. Først har hun tegnet motivet med fettstifter. Så har hun brukt en vanlig pensel til å male ut flatene med tusj. Det er faktisk mulig å tegne med såpe, bare den er fettholdig nok.

Inger Alfsen valser opp farge. Når trykkingen har startet, må steinen holdes fuktig, ellers kan den bli tørr og «gro», og det legger seg trykkfarge andre steder enn der man ønsker det.