monika cornelia verde

Verde har valgt landskapsmaleriet som sin arena. Det er en gjennomarbeidet tradisjon hvor hennes referanser peker i retning av fransk 1950-talls abstraksjon med størrelser som De Staël, Estéve and Poliakoff.

Med utgangspunkt i landskapet gjenskaper Monika Cornelia Verde noen få temaer i ulike variasjoner. I de større maleriene kjenner vi igjen fjellveggene som er murt opp i rytmiske partier rudt to huleåpninger med støttende stolper rundt, og havet som streker seg som et smalt bånd langs nedre del av bildet. I andre bilder dominerer hav og himmel, hvor maleriske flater er satt opp mot hverandre i urolige partier i forgrunnen. Her sees fjellvegger som løper sammen - eller åpener seg, jordskorper som revner seg eller presses sammen. Temaene varieres med ulike farger, rytmer og strukturer hvor gjentagelsen av titlene understreker en kontinuitet i bildene.

Selv om naturen utgjør bakgrunnen for Verdes malerier er ikke dette stedspesifikke bilder. Utgangspunktet er riktignok et landskap hun har sett og opplevd. Det være seg de blanke svabergene og havet utenfor bardommens Larvik eller opplevelser fra en av de mange reisene hun har gjort i Asia. Men i bildene bringes partier av landskapet videre av hennes egen fantasi slik at resultatet svarer til følelsen av det hun ønsker å formidle. Det kan være opplevelsen av en volsom fjellvegg, en ubehagelig revne i bakken eller dramatikken i et stenras. Temaer plukkes opp og forflyttes videre i de neste maleriene, bilder som er malt samtidig, men i andre variasjoner og farger. Monika Cornelia Verde maler ikke landskaper med mennsker, men søker følelsen mennesket ville hatt i møte med dette ladskapet. Det er gjenkjennelsen - ikke stedet som interesserer henne.

I mange år opptok dansen mye av Monika Cornelia Verdes tid, og i maleriene ligger mye av disse arfaringene lagret. Man kan beskrive bildenes oppbygging rundt ord fra dansens vokabular som bevegelse og ro, tyngde og strekk, elastisitet og disiplin, en streben oppover mot en rotasjoner nedover. Bildene har en spenning i seg som skapes ved at de ulike elementene ikke plasseres helt trygt i forhold til hverandre. Derfor kan man lure på om hulene er i ferd med å rase sammen eller om de tåler vekten av de stablete stolpene. Det er øyeblikket mellom balanse og fall, forskyvning og stabilitet som kunstneren ønsker å fange i sine bilder.

Utdrag av tekst skrevet av Cecilie Malm Brundtland